Dag 1: Tisleidalen - Hemsedal (47.7 km)
Den første dagsetappen gikk i kjent terreng (for oss) over Stølsvidda, forbi Tisleifjorden, videre opp langs Flya, over dammen på Flyvatnet, under Skogshorn, gjennom Lykkja, suste ned til Ulsåk og frem til Hemsedal. Været var bra med solgløtt forste halvdelen. Totalt brukte vi bare rundt 3 timer på etappen. Når vi kom vel frem hadde Tone energi til å gå på shopping og Knut Olav kjørte en mil ekstra for å finne den urgamle geocachen "Atom Winter". På Skogstad Hotell opplevde vi turens verste middag, men Knut Olav koste seg før det veldig i fitness-avdelingen med badstu og dampbad.
Dag 2: Hemsedal - Geilo (73.6 km)
Den andre dagsetappen ble turens første store styrkeprøve. Vi visste at etappen var halvannen gang så lang som den første og dessuten med tre kraftige stigninger. Fra Hemsedal opp Fanitullvegen (faens tulle vegen) til Flævatnet var det svært tungt og Tone valgte å skyve sykkelen i partier. Videre innover fjellet var det imidlertid naturskjønt og lett. Fra fjellet rullet vi raskt ned til Vats. Der håpet vi å finne en butikk med litt brus og digg, men det gjorde vi ikke nei. Etter en rast innerst i dalen bar det opp en ny kraftig stigning til Varaldsetvatnet og melkesyra begynte fort å melde sin ankomst. Vi måtte begge skyve litt sykkel opp her. Nok et fint fjellområde ventet oss på toppen, med utsikt både mot Reineskarvet og Hallingskarvet. Vi stupte så ned til Hol og var litt redde for at bremsene skulle svikte. Vel nede i Hol ble det endelig etterlengtet brus og sjokolade. Men det siste stykket skulle vise seg å bli det verste. Vi valgte en anbefalt sykkelrute via Hol stasjon og langs Bergensbanen opp til Geilo. Her mistet vi først en god del høyde som vi så måtte klatre opp igjen. Deretter måtte vi passere Bergensbanen på en planovergang som viste seg å være fjernet. Deretter kom vi inn på en dårlig vei som var både steinete og overgrodd og med noen krappe stigninger. Siste stykket frem mot Geilo fulgte vi så en vei som ble brukt til fartstrening av traverhester. Ikke noe underlag for dødsslitne syklister akkurat! Endelig fremme på Highland på Geilo var vi såpass slitne at vi ikke helt orket å nyte indrefileten og de øvrige servicetilbudene. Tone bestemte seg for å lette vekta med å sende hjem litt overflødig utstyr.
Dag 3: Geilo - Finse (52.6 km)
Før vi i det hele tatt satte i gang var Tone på posthuset og sendte hjem en del utstyr etter forutgående knallhard prioritering. Deretter ventet oss ganske kjedelig sykling langs riksvei 7 inn til Haugastøl. Vi hadde gruet oss til denne etappen, men det viste seg at de fleste bilistene var ganske hensynsfulle. Vi fikk et par avbrekk med stasjonscacher både på Ustaoset og Haugastøl. Men her ventet også Rallarveien på oss. Til å begynne med var veien åpen for biltrafikk, men det var ikke mange biler å se. Fin vei å sykle på og artig å se de forskjellige plassene innover. Vi tok en god rast underveis med nykokt kaffe og brødskiver. På slutten av etappen opphørte biltrafikken og Hardangerjøkulen begynte å synes i det fjerne. Det siste stykket frem til Finse rullet vi lett. Deilig å være fremme, absolutt en overkommelig etappe. Finse 1222 viste seg ikke å være all verden. Dette hotellet er virkelig modent for en totalrenovering! Men maten var god den, og vi koste oss under oppholdet. Knut Olav satte om kvelden ut sin egen geocache på Finse stasjon.
Dag 4: Finse - Aurland (60.9 km)
Den fjerde dagsetappen vår fortsatte videre innover langs Rallarveien i lett stigning forbi de gamle vokterboligene Sandå og Slirå og frem til Fagernut. Knut Olav hadde gledet seg til svart sluskesuppe her, men dessverre var ikke stedet åpnet for sesongen enda . I dette partiet måtte vi forsere adskillige snøflekker som vi så måtte trille sykkelen gjennom. Området rundt Fagervatn og Tågavatn var kaldt og goldt og isen hadde faktisk ikke gått på vannene enda, selv om vi skrev 16. juli! Etterhvert begynte Rallarveien å helle vestover og vi kom snart til Hallingskeid. Knut Olav fant en geocache her også. Etterhvert kom vi ned i Kleivagjelet og terrenget begynte å bli mer spektakulært med fossefall, smal vei og høye bruer. Vel nede gjelet var skuffelsen hos Tone stor da vi måtte klatre opp igjen adskillige høydemeter ved Vatnahalsen. Men de 17 serpentinerne ned i Flåmsdalen var absolutt en opplevelse! Steinet veg hvor sykkelen tildels måtte trilles og med flotte fossefall på siden. På strekningen over fjellet hadde været fortsatt holdt oppe, men de løse bena til sykkelbuksene hadde absolutt hatt sin misjon! Ned Flåmsdalen rullet vi fort, kun avbrutt av en liten rast. Vi møtte også Flåmsbana på veg oppover. Det var mange rare utlendinger på sykkel i Flåmsdalen denne ettermiddagen - vi undret på hvor de kom fra. Svaret fikk vi når vi kom ned til Flåm - et enormt cruiseskip. Turistene hadde antakelig blitt sendt opp med tog og sluppet løs på sykkelen. Siste stykket frem til Aurlandsvangen ble en ren sjarmøretappe langs fjorden. Overnattingen i Aurland - Aurland Fjordhotell - skulle vise seg å bli en veldig positiv overraskelse. Absolutt et sted å anbefale. Vi gjorde "byen" om kvelden og kom i snakk med noen hyggelige hytteturister - som hadde gått ned fra fjellet for å ta en øl og skulle ta taxi tilbake.
Dag 5: Aurland - Lærdal (47.2 km)
Tone ble vekket med bursdagssang og en liten pakke denne morgenen. Det som lå foran oss var kanskje turens tyngste etappe med 1300 meter rett opp fra Aurland i starten. Knut Olav var heller ikke helt i form, så vi lurte veldig på hvordan dette skulle gå. Men ved hjelp av fornuftig disponering av kreftene med stålkontroll av pulsen ved hjelp av pulsklokkene gikk det utrolig greit. På utsikten over Aurland presterte Tone å treffe en medmusikant fra Hønefoss Ungdomskorps. Det var veldig hyggelig. Vel på toppen på 1309 meter traff vi 4 tyskere som syklet motsatt vei. De var ute på en adskillig lengre tur enn oss, veldig hyggelig å snakkes! Videre innover fjellet var det flere krappe bakker både ned og opp. Men når det endelig begynte å gå utover rullet det imidlertid fort! På veien over fjellet ble to geocacher logget, den ene hadde også tyskerne vi traff vært innom! Ned Erdalen til Lærdalsfjorden og det siste stykket inn til Lærdal var unnagjort på null komma svisj. Så stigningen i starten til tross, dette ble faktisk en mye mer overkommelig etappe enn vi hadde fryktet på forhånd. Været hadde denne dagen vært veldig bra og vi ble faktisk litt solbrente på beina og i ansiktet. Vi bodde på et litt nedslitt konferansehotell uten middagsservering, men syklene fikk førsteklasses innkvartering på teppegulvet i konferansesalen. Om kvelden feiret vi Tones bursdag med å "gjøre" Gamle Lærdalsøyri (absolutt et fint miljø) og deretter innta turens beste middag på Restaurant Laksen på Norsk Villakssenter.
Dag 6: Lærdal - Tyinkrysset (69.1 km)
Dette skulle vise seg å bli en skikkelig sliteetappe. Ikke bare var det motbakke hele veien opp Lærdalen, men vi måtte sykle den tungt trafikkerte E16 over lange strekninger. Oppe i dalen skulle en overraskelse møte oss. Gamleveien som var beregnet på syklister viste seg å være stengt på grunn av ras. Nyveien gikk gjennom en lang tunell og var ikke noe alternativ for oss. Vi bestemte oss for å forsøke å forsere raset. Det gikk greit, men var ikke noe hyggelig! Det var mer stein der den kom fra... Syklene med bagasjen måtte bæres over all steinen og vi følte oss ikke trygge for at det ikke kunne komme noe mer i hodet på oss. Vel hjemme kunne vi lese i avisen at Statens Vegvesen ikke hadde penger til å rydde denne vegen og derfor bare lot den være stengt. Litt av en velferdsstat vi har! Og slik som de prioriterer syklister! Knut Olav tråkket opp den gamle kongeveien over Vindhella for å finne en geocache mens Tone tråkket rundt. Det siste skulle vise seg å være lurt. Vi beså selvsagt Borgund Stavkirke (fra utsiden) og spiste sveler med rømme og syltetøy på restauranten der. Resten av dalen ble en tung affære med bakker, bakker og atter bakker! Det var deilig omsider å komme opp på Fillefjell. Men også der var det en utfordring - nemlig stiv kuling i mot. Ikke noe for slitne bein! Ved St. Thomaskirken var også en geocache gjemt, så det ble en liten stopp der. De siste kilometrene ned til Tyinkrysset Fjellstue var det utfor. Deilig å rulle igjen! Noen regndrypp fkk vi over fjellet, men også denne dagen hadde vi alt i alt vært heldige med været.
Dag 7: Tyinkrysset - Tisleidalen (90.3 km)
Turens aller største kraftanstrengelse skulle komme siste dag. Vi hadde kuttet ut en planlagt overnatting på Vaset og valgte å ta hele turen tilbake til Tisleidalen i et jafs. Det burde gå, men vi var slite etter turen opp Lærdalen. Fra Tyinkrysset og ned til Vangsmjøsa rullet vi som bare det. De første 23 kliometrene ble raskt unnagjort, kun avbrutt av et par kirkecacher som måtte logges. Men fra Grindaheim fikk vi en seig trøkk opp til Nordre Syndin. Absolutt helt på høyde med stigningene vi hadde dag 2. Men det gikk det også! På forhånd var vi usikre på passeringen ved oset i Nordre Syndin. Kartet viste ingen bru her, så vi regnet med å måtte vade. Det viste seg også å stemme. Men vadet var fint ryddet med grusbunn og ikke mer enn 20-30 cm dypt vann, så passeringen gikk helt fint. Rett nok måtte sykkelskoa av, men fortsettelsen skulle vise at det kunne vi spart oss. For på den andre siden av vadet begynte vanskelighetene. Statens kartverk hadde her lagt av en bilvei på kartet. Det er den dårligste bilveien vi noensinne har sett! En traktor hadde nok kanskje gått her en gang, men ellers var det stein, bekker, dammer, myrer og andre uhumskheter i denne såkalte "bilveien". Det ble 2-3 kilometer tøff terrengsykling - en bra styrkeprøve med full bagasje. Våte på beina ble vi også... Endelig kom vi til noen hytter og der begynte faktisk noe som kan forseres med bil. Deiliiig.. Etter å ha syklet litt videre kom til sist det regnet vi ikke hadde hatt før på turen. Det plaska ned. Men da kom vi jammen også til en kafe, ved Åstadstølane. Den ble utnyttet til skifting til regntøy (for første gang på hele turen) og til bunkring av vått og søtt! Turen videre herfra langs Midtre og Søndre Syndin, ny terrengsykling over til Trollhovd og deretter ned til og langs Vasetvatnet ble en våt og tung opplevelse. Kreftene og motivasjonen sank i takt med at vannet trengte inn under regntøyet og bagasjen ble møkkete. På sekskanten på Vaset bestemte vi oss derfor for å gå for en full middag. Det smakte, selv om vi vel aldri har følt meg mer utilpass til bords i møkkete og vått sykkeltøy sammen med andre og mer normale feriefolk! Knut Olav tok seg til og med en halvliter til maten i håp om at den skulle virke som smertestillende - eller aller helst doping - foran det siste stykket frem til Tisleidalen. Og bakkene opp til Gomobu ble akkurat så tunge og vonde som vi hadde fryktet. Videre fram til Brattstølen gikk det på stinn vilje. Men deretter rullet vi ganske greit ned bakkene til Vasetdansen, kun avbrutt av en bakke ved Gaukelia. Etter å ha vært innom på campen og kjøpt melk og brød ble de siste kreftene brukt til å ta de siste 100 høydemetrene opp til hytta. Aldri har synet av Merkeli vært deiligere enn akkurat da!
Epilog
For oss to avdankede o-løpere var denne turen litt av en utfordring. Vi fikk brukt krefter vi ikke en gang visste at vi hadde. Med unntak av det siste stykket frem til Geilo og siste halvdel av de to siste dagsetappene gikk det utrolig greit. Men vi fikk brukt opp de kreftene vi hadde, så vel fremme var vi helt tomme. Ideen med denne bloggen var forøvrig ikke dum. Vi hadde faktisk med oss en hel virtuell heiagjeng som gjennom kommentarer på bloggen og tekstmeldinger sørget for at vi fikk tatt ut absolutt alt. GPS-trackingen gjorde det nok moro for dem å følge oss på turen. At de fulgte med, det fikk vi bevist når vi nærmet oss hytta. Først fikk Tone en tekstmelding da jeg svingte ned til Vasetdansen for å handle om at jeg måtte huske melk, brød og is. Når vi så svingte opp mot hytta begynte mobiltelefonen å ringe noe internalsk. Det viste seg å være Cato som hadde sett oss bevege oss opp siste biten og som ville ønske oss til lykke med gjennomført tur.
Vi for vår del vil få takke heiagjengen vår for at de fulgte oss. Det var både hyggelig og til stor hjelp. Vi sitter tilbake med en følelse at vi klarte å gjennomføre noe som var helt på grensen for oss. Dette sammen med mange flotte opplevelser gjør at dette ble en veldig flott tur som vi absolutt kan anbefale andre å legge ut på.
Takk for oss!
Neste år blir det tur ned Stalheimskleivene på rulleski... :-) Kanskje.
